Farvel til min gode venn Sofus.... 17. mars 2009

Sofus kom inn i livet vårt for litt under fire år siden. Han var fra første øyeblikk en "gullklump" i livet mitt. En vilter valp, som ikke automatisk skled inn rolig ved siden av Aurora - men når grensene var satt fant de to hverandre, på deres måte.

Liten var han når han kom i hus, med utseendet til en golden valp.



Kattekurven anekterte han relativt kjapt, fordi Kaisa anekterte kurven han hadde fått. Rett skal være rett, tenkte nok Sofus.


Hans første "skogstur" som 3 mnd gammel. At Sofus likte å grave viste seg ganske så raskt på denne turen. Han fant en gammel stamme som hadde falt overende og gravde seg inn under den. Der ville han igrunnen fortsette å bli etterpå, men turen gikk videre.


Liv og røre var ofte stikkordet rundt Sofus. Og det er nok det jeg igrunnen alltid vil huske ham mest for. Fikk han lov til å løpe løs, så løp han av hjertens lyst med halen flagrende høyt! Fart og bevegelse var noe han elsket!


Dette var det første kurset jeg tok Sofus med på, valpekurs. Morsomt nok så var hans kullbror, Tassen der helt tilfeldig. På bildet sitter vi lengst til høyre og kullbror ved siden av. Og nei, det er vel ikke bare subjektivt dersom jeg sier at Sofus var den vakreste av de to ;)


På denne måten fant Sofus og Aurora hverandre. Siden Sofus var en vilter hund, så oppmuntret jeg dem begge til sofakos. Noe annet kunne lett ende med skriking (type stå på bordet fordi Sofus ville ha tak i tærne hennes..), og sånt ønsker en jo klart ikke ;)

Bildet er tatt av Line mener jeg? Det er tatt i Nordnæsdalen etter et stevne iallefall. Dette er uansett nesten det første bildet jeg har av Sofus og meg selv sammen. Fokuser på hunden og se vekk fra eieren *plystre*



Så var det agilitykurs i Hemsedal sommeren 07 med Titti. Man skulle jo igrunnen tro at Sofus ville hatt en god mulighet innenfor denne sporten. Men ting falt aldri på plass og jeg får dessverre aldri funnet ut av hvorvidt vi faktisk hadde kunnet stille i konkurranse når han ble syv år.. Nuvel...





Canadaskogen i høstvær!


Kattesand var en stor favoritt når det kom til Sofus. Dvs dessverre ikke selve sanden- men det han fant oppi innimellom sanden. Han så alltid like uskyldig ut og skjønte vel aldri hvordan han ble avslørt ;)



Bildet er tatt av Rune ved Gjeddevannet.


Følgende bilder er av Line på nyttårsturen vår des. 07. En fin tradisjon som jeg håper at vi opprettholder fremover. Og med like fint vær som overstående... Sofus hadde en fantastisk tur til tross for at det var endel "skumle" pyrrer der :P Lite visste han (ei heller jeg) at det skulle komme en liten pyrrevalp i hus en liten stund senere!











Det slo meg idag da jeg parkerte bilen etter jobb og snudde mot vinduet av ren vane, at Sofus aldri noensinne mer vil trykke nesen mot vinduet, som for å hilse meg når jeg kommer hjem. Tanken er ufattelig trist og grusomt, grusomt vond.

Før vi møtte opp hos veterinæren igår, så tok vi Sofus og Flipsen med til Varden for å la ham få en siste løpetur. Det som i forkant gjorde avgjørelsen så vond var jo at han beveget seg uten tegn til smerter. Han løp uten tegn til å beskytte seg selv (som nok endel andre hunder kan "skrive" under på :)). Det at han hadde forkalkinger i ryggraden, skade i nakke og blant annet bløtvevsskader var noe som kom absolutt overraskende på oss. Men for meg, var det også en slags morbid trøst - fordi da handlet han som han gjorde ut av smerte og ikke pga dårlig mental helse som jeg opprinnelig trodde. Jeg ble alltid glad når jeg så Sofus løpe løs! Det var en egen livsbejaende strømning fra hunden og oss rundt ham.

Aurora tok noen småsnutter av ham. Kvaliteten er nok ikke så altfor god på disse filmsnuttene, men den ene av dem får meg til å tenke på en av de første tingene jeg lærte av ham- når han var løs: "Husk: svikt i knærne!!!!"



Bilder av Mr Kaos selv følger under fra samme tur. Flippa og Sofus hadde vel mer en stund med hverandre enn Aurora og jeg hadde med ham. Men de storkoste seg og "kjørte" på hverandre så godt de maktet... Og vi, vi sto med svikt i knærne :)










Dette ble et fryktelig langt innlegg og det er bare å beklage. Men jeg aner ikke helt hvordan jeg skal forsøke å formidle alt Sofus har betydd for meg. Av ham har jeg lært at jeg faktisk kan være tålmodig, fryktelig tålmodig. Men også at jeg kan være resolutt når det gjelder. Avgjørelsen om avlivning har vært grusom vond å ta og har innehold mye snørr og tårer, men for meg ble det det eneste korrekte å gjøre. På denne måten kan jeg være helt sikker på at han vil være smertefri og heller aldri noensinne bli husket som noe annet enn hva han var: En gledesklump av varme, snillhet, vimsing og fart!

Og nevnte jeg det, min aller, aller beste venn som kom inn i livet mitt når jeg hadde det som verst.