Datterbarnet på skoletur

Sent igår kom telefonen: Mamma jeg har 16 i blodsukker. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og mens vi gjorde det viste neste måling nærmere 14.

Det er ingen krise, alt kan fikses- men alt er så mye bedre når jeg er i "hands-on" avstand! Dessuten, datterbarnet har ikke lyst til å la frøken få lov til å måle bs'et hennes mens hun sover. Hun synes vel kanskje at det blir for privat. Men man kan heller ikke la være å måle.

Første løsningen var å sette litt insulin og sjekke responsen etter en time.

Timen gikk og frøken ringte. Datterbarnet hadde målt seg og bs'et var kommet opp rundt 20 tallet. Jeg kjente at hjernen min automatisk begynte å tenke på måter jeg kunne enten få fraktet datterbarnet ned fra fjellet eller meg opp til henne *ler*. En økning fra 14 til 2o på en time uten mat synes jeg lite om, til tross for at det hadde vært pizza på menyen tidligere. Men så lurte datterbarnet på om det kunne være fordi sticks'ene hadde falt på buksen hennes?

En stor leteaksjon ble iverksatt etter den andre pakken med sticks jeg sendte med henne. Frøken ringte tilbake, boksen var funnet, bs var målt og den var ikke 20 + men rundt 14. Heldigvis!

Jeg ga frøken og datterbarn beskjed om å finne sengene. Og regulere blodsukkeret til frokost istedenfor, dersom det var høyt. Pumpen fungerte iallefall.

Jeg fant min egen seng og tenkte på hvor vellykket denne skoleturen til Hallingskeid har vært. Målingene har vært veldig fine fra mandag av, noen litt lave - men hva annet er å forvente. Datterbarnet har ringt om kveldene og opplyst om følinger med mye fnising og med en lykke som nærmest lyser ut av telefonen på min side. Hun hadde med seg alt av utstyr hun trengte og mere til. Den eneste krisen viste seg dagen før hjemreise og var faktisk ingen krise allikevel :) Så skal det bli spennende å høre hva de to andre har gjort seg av tanker, datterbarnet og frøken.

Men for min del, er nok en jomfrutur gjennomført og den var meget vellykket!

Feber og andre grublerier......

...det heter seg at når en diabetiker blir syk og får feber, vil en måtte øke insulindoser for å sørge for at blodsukkeret (bs) holder seg innenfor "normalen". Dette er noe av flere ting jeg lurt på fra tøtto fikk diagnosen for halvannet år siden- og i går fikk jeg mulighet til å høste noen erfaringer.

Tøtto sklei opp i 39 og forble der til ganske langt ute på morgenkvisten. Jeg drev på med vekkerklokker og bs-målinger flere ganger iløpet av natten fordi jeg turte ikke å øke insulindoseringen uten å vite at det faktisk forelå et behov. Og dersom tøtto uheldigvis våknet måtte også termometeret inn i munnen for å sjekke ståa på feberen. Bank i bordet, men det gikk helt greit med bs. Det holdt seg "normalt" helt av seg selv, så nå er jeg kanskje ørlite forvirret om hvorfor det?

Til historien hører det også med at feberen, fra å holde seg konstant på 39, plutselig snudde i formiddag og forsvant fullstendig. Vel, egentlig er hun på minusen, 35,8 grader - just my girl. Så med mindre den kommer tilbake i natt var det den korteste influensalignende tingen ever :) Kan det være individuelle reaksjoner på feber? Slik at blodsukkeret ikke stiger på alle når de ligger nede med feber? Eller må man opp i 40 før kroppen begynner å slite? Jeg trodde akkurat den biten var teknologisk bankers når det kom til blodsukkerets reaksjonsmønster, men nå er jeg som sagt forvirret.

Såh, jeg ble ikke mer klok- men oppdaget nok et spørsmål jeg ønsker å få besvart ;)

Mastering og andre skriverier......

Ja det er helt sant! Jeg sitter faktisk å bruker tiden foran pc'en til å skrive på masteroppgaven min. Det var en sinnsykt god dag igår hvor jeg fikk gjort mye med oppgaven, og ikke minst- gleden over å få skrevet ned sine EGNE tanker (og ikke bare det som er juridisk korrekt sagt av de høye herrer ;)).

Når morgenen startet var jeg usikker på hvordan dagen skulle bli fordi kvelden før ble så sen. Jeg havnet plutselig i min egen kategori som "diavakt"! Tøtto skulle skifte stikkested for pumpen, noe som er helt uproblematisk. Men for å vite at infusjonssettet (stikketingen) fungerer slik den skal og insulinet kommer til henne, bør dette gjøres litt tidlig på kvelden og i forkant av et måltid.  Alt gikk som vanlig helt greit.. men ved kveldsmålingen var hun 14 i bs og så kom det en liten "ups, jeg glemte å sette insulin!"  fra frøkna.
Lang historie kort - hun satte insunlin for å få ned bs, men en times tid senere var hun over 16 og da visste jeg jammen meg ikke om det var infusjonssettet som tullet eller om det var vaflene hun hadde spist hos en venninne som plutselig gjorde utslag i kroppen hennes.. Og dermed var jeg diavakt... ;)

Noen ganger er det like greit å bare være våken! Så jeg satte meg ned med noe lesestoff rettet mot masteren og ga insulinet til tøtto 1.5 time på seg til å gjøre utslag. Må innrømme jeg var rimelig lettet når bs hadde sunket fint og "normalt" sånn at jeg kunne legge meg i den fristende sengen min ;)

For det er nemlig noe dritt når pumpen plutselig ikke virker om natten! Det har vi vært ute for en gang tidligere. Jeg oppdaget det helt tilfeldig på tøtto en natt og resten av natten besto av vekking hver 2. time med å tilføre henne insulin via penn etter å ha koblet av den illojale pumpen.. Men en ting er å la seg vekke så mange ganger iløpet av natten, en annen ting er denne bekymringen for HVA som kan skje. Og den HVA'en er rimelig skummel når en aldri har vært i situasjonen før - iallefall for oss krisemaksimerer  :) Alt er litt mindre skummelt, så fort en har vært borti situasjonen en gang før.....

Men nå forsvant jeg jo helt ut på sidelinjen her! Anyhow- til tross for kun 3 timers søvn natt til igår hadde jeg en veldig produktiv "Mastering" :) Idag kjenner jeg at tiltaket sitter litt lengre inne, men jeg får se å komme meg igang! Man skal jo ha tid til andre ting her i livet - for det skjer jo vidunderlige ting hver eneste dag - en må bare være våken nok til å få det med seg  - og hvis samvittigheten skal tillate meg det, må jeg også ha fått gjort noe på masteroppgaven ;)

Høststormer og andre festligheter!

Det har vært en pinlig lang pause her inne. Men det er jo hovedsaklig for meg selv jeg skriver, dermed har jeg jo ingen å ta hensyn til!

Livet består for tiden av:

- dager som er rimelig regulert ift måltider og målinger av tøttos blodsukker
- sunnere kosthold. (I know! Det er mulig selv for en usunn døgendikt som meg selv)
- snikspising av usunne ting (Jeg blir jo ikke omvendt 100% liksom :P)
- Frustrasjon over Lånekassens tankegang
- Fortvilet jobbsøking (jobbene skal jo passe inn ift studiedagene)
- Lite hundetrening i sosialt lag
- Mye tulletrening i ensomt lag
- Brødbaking
- Karbohydrat lesing.......


Rart hvordan ting plutselig kan endre seg over en natt, jeg har enda ikke helt kommet over sjokket som oppsto 20. august. Men det er ikke så "skummelt" lengre. Aurora er blitt mer aktiv, mer rødkinnet, mer lubben og virkelig mer til stede etter hun fikk insulin :)
Hverdagene blir mer strukturert pga det hele, men det funker ganske fint. Det eneste jeg nå igrunnen ser frem til er å slippe skuldrene litt mer - og kunne være trygg på at hun har det bra selv om jeg ikke går sirkler rundt henne. Enn så lenge har det vært litt armer og ben nå i høstferien. Jeg kan jo ikke la henne være mutters alene på dagtid når det ble jobbmuligheter. Så her har venner og familie blitt godt brukt ;) Men, når jeg finner roen og tøtto selv er klar, så går jo også dette tilbake til "normalt".
Alt går vel tilbake til normalt, sikkert vekten min også - man må jo over 50 tallet i det minste.... iallefall i disse svinetider hvor en bør ha mye å gå på.

ÅH! Jeg har jo gått Stoltzen også!! Dvs, om man kan kalle det "gått Stoltzen". Jeg slang meg på turen når Aurora sin skole tok den. Og seriøst, de ungene jeg gikk med med brukte 45 minutter OG de var slitne???!!! Litt pinlig for 11 åringer at en som er dobbelt så gammel som dem OG røyker ikke har et snev av andpustenhet engang.

Flippa var selvsagt med, hun unngikk trappene og tok bakken rundt dem der det var mulig. Men det er nok en god ide ellers kunne kanskje belastningen blitt for stor for henne? Ikke antydning til noe stølhet hos henne dagen etter ihvertfall. Ikke noe særlig hos meg heller, litt i lysken og bakenden. Men skremmende lite når jeg vet hvor udugelig lat jeg har vært den siste tiden (les: årene).

Sikkert mulig at jeg tar Stoltzen en gang til, da alene for å ta det i mitt tempo. Tålmodigheten min led da jeg gikk med skolebarna. Men løpe opp, det tror jeg ALDRI at jeg finner på *ler*

Det som står på planen fremover er å få tak i jobb, fikse skole, fikse trening, få tak i kjøleskap med størst mulig frys (må jo ha et sted å gjøre av alle disse hersens sunne brødene jeg forsøker å lage) og ikke minst, fikse armkrok!

MEN, undere over alle undere- jeg skal på byyyyyyyyyn! Første "frihelg" på flere måneder. Og en venninne fyller år i morgen. Da blir det vel biiiitteliiiiitt festing ;) På en sunn måte, selvsagt ;) *dirrer av forventning*

EDIT: Jeg glemte jo helt å fortelle at Flipsen og jeg har fått vår "egen" hage. Jeg har inngjerdet en del av uteområdet. Så da har jeg tak over hodet til når jeg skal trekke litt frisk luft (bah!) samt at Flipse kan boltre seg uten at jeg trenger å være bekymret for naboens katter og dens like!

Fullstendig omvelt i hverdagen!

Jeg skal ærlig innrømme at det har vært en JÆVLIG uke. Først avslo jo Lånekassen støtte for dette halvåret og på torsdag ble Aurora lagt inn på barneklinikken. Diagnosen er diabetes. Det var en overraskelse selv om jeg helt klart tok henne til legen med en hønemor'ete mistanke i den retning.

Diagnosen og det at vi nå må bo på barneklinikken i noen uker er overveldende. Aurora tar dette med strak arm og fantastisk ro mens jeg og mitt hode er relativt utslitt hver dag. En ting er all informasjon en mottar om selve sykdommen, en annen ting er alle de tanker jeg må behandle som uinvitert dukker opp i tankene mine.

Aurora kastet seg ut i å måle blodsukker og sette insulin selv allerede på fredag (dag 2). Jeg har enda ikke fått prøve, men så er det jo viktigst at hun selv har kontroll (selv om jeg ELSKER å ha kontrollen *flire*). Jeg forventer jo også at legene nå skal kunne administrere insulinmengde som vil holde blodsukkeret hennes nede og det med en gang! Men ja, jeg har begynt å skjønne at det er en prosess hvor de også må finne ut hvor mye insulin hun selv produserer. Men i går kveld, da hun hadde over 25 i blodsukker (skal ned mot 11) kjente jeg at moderstresset bygget seg opp. Det er jo skadelig for kroppen hennes å ha høyt blodsukker- og da ser jeg helst at det er lavt (merkelig nok :P).

Det er merklig å ha en totalt frisk jente den ene dagen for plutselig ha en jente med en kronisk sykdom neste. Det i seg selv er en belastning for min tankekapasitet (eller mangel på sådann, iaf nå om dagene - det koker i grunnen ned til at det er å grine av!). En annen ting er jo at hun også "over natten" havnet i risikosonen når det gjelder svineinfluensaen. Akkurat den problematikken har jeg enda ikke fått adressert til legen (Aurora er jo rundt meg hele tiden). Men dersom jeg forstår det korrekt, så har det å gjøre med at en diabetiker må øke insulindosen når det er infeksjon/feber i kroppen for å senke et økende blodsukker. Nå vet jeg uansett ikke hvor hysterisk dette med s-influensaen er, men overdrevet er det jo.

Men bare for å ha sagt det, IKKE gidd å smitt jenten min med noe fremover, da må jeg dessverre utøve vold mot den ansvarlige. Der, da var det sagt og jeg har mitt på det tørre dersom noen er så uansvarlige å smitte hennes med noe :P

....første utblåsning utført, det følger garantert flere senere. Kanskje foredrag om diabetes blir hovedingrediens i denne bloggen fremover? *ler*

Og tusen takk til Line som har passet på Flippa siden torsdag. Idag skal jeg hente villstyringen hjem og det skal bli deilit å se henne!

Her er bilder fra det første rommet vårt. Jeg sover selvsagt på madrassen på gulvet. Inatt ble vi flyttet fordi de fikk akutt behov for vårt rom. Så da har vi fått et enda mindre rom, MEN - jeg sover endelig på noe med ben ;)

Skjønneste, vakreste, tøffeste tøtto mi!