Søndag og skrivedag?

Skriving... nja, først var det ut av sengen- lufte hund, kaste i seg ørlite frokost også komme seg avgårde på squashtrening med fru Christie. Det er jo like vellykket som alltid selvsagt. Mer faktisk, for nå kommer det mye mer styrke bak slagene våre så ballen fyker rimelig langt i returen. Men man kan vel ikke klage over sånt?

Så bar det hjem igjen, en rask klem til tøtto og påfylling av hønemorprat (slik at hun virkelig kunne ha litt å gå på mens jeg var borte), så kastet jeg meg i bilen for å rekke en titt på den uoffisielle konkurransen på Varden. Når jeg kom var de godt i gang. Det var glade ekvipager (både tobente og firbente), men møkkete sådanne. Gjørmen tok om seg utover dagen - og buksen min (som burde vært på fyllingen for lengst) sørget for å suge til seg enhver dråpe den fikk tak i. Så når jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg var ikke bare kald på bena, ikke sånn egentlig - jeg var våt på bena. 

Nå, eks antall timer senere, er jeg varm og tørr igjen. Koseplaggene har trumfet igjennom og raggsokkene er tredd godt på føttene. Stearinlysene brenner liflig på peishyllen og i vinduskarmen. Biffen til middag huskes fremdeles med et smil. 

Men masteroppgaven, den har jeg ikke fått gjort noe på... 

Et bilde fra tidligere ikveld. Nemi (hvit katt inntil hvitt teppe....)har funnet sofaen med oss og tydeligvis, inntar samme vinkling til tvtitting alá tøtto ;)

Vårfølelse og trening......(og eksamensunnasluntring)

Egentlig skulle dagen idag tilbringes i eksamenslokaler i forsøk på å forbedre karakteren i rettergang. Men da jeg våknet klokken 09 i dag skjønte jeg at meningen var å finne på noe annet.

Hva gjør en da? Jeg valgte å kaste meg rundt for å rekke en pilatestime kl. 10. Og pilates med ball... vel, i dag var det veldig AU! Så jeg kommer til å kjenne endel muskelgrupper mycket godt i morgen.

Vel, hva gjør en så når en er ferdig med pilatestrening og klokken bare er 11? Da sender en ut en sms om noen blir med på trening og får til svar at valpetrening er planlagt på Varden. Det passet meg midt i blinken! Idag ville jeg være med på valpetrening!!!

Agilitytreningen har vært rimelig nedprioritert den siste tiden - noe som merkes godt. En side er at ting absolutt ikke sitter- en annen, er at det irriterer tålmodigheten min. Eller mangel på sådan.
Jeg fikk en skikkelig god følelse forrige tirsdag på Stend hvor Flippa tok meg med storm siden hun tok slalomen to ganger, uten å stikke ut før siste pinne. Og hvor jeg for første gang jeg hadde Flippas oppmerksomhet og løs fra kobbelet til tross for at Line hoiet og trente med Lui 20 meter ifra oss ;) Sånne ting gleder meg. Og jeg synes helt ærlig, at jeg heller ikke krever så mye for å gledes....

Etter den treningen har det egentlig bare vært surr og vel, veivete. For ikke å snakke om i går hvor egentlig treningen ble ørlite farget av telefonsamtaler med dyrlegen. Men så var det i dag, og idag lekte jeg meg egentlig bare med tunnelinnsendinger - og følte at jeg fikk Flippas sug til å fungere. Og for å toppe treningen for meg, mange gode og lovende passeringer på vippen!! Vi er enda på stadiet hvor kobbelet er på. Men nå ser jeg lyset i tunnelen - takket være god hjelp av Line og Simon idag :D

Nå blir det ingen trening på formiddagstid for meg- nå skal det tjenes penger de kommende dagene. Men hvis ingen sparker meg ut på ettermiddag- kveld, så håper jeg det blir noen timer på Varden i helgen!

Nå skal jeg søren meg ta en smakebit av nybakt knekkebrød som ligger på kjøkkenet........

Kose Kaisa juni 2002 - til idag.

Kaisa kom i hus hos oss ca 2003. Hvor gammel hun var da er uvisst, men vi har antatt hun var rundt året. Når hun kom til oss var hun ekstremt skvetten og full i sår. Men det gikk seg til og hun ble veldig husvarm med meg. Kaisa har absolutt vært en håndfull i disse årene, men samtidig har hun også vært den katten som overmannet alt hun møtte på sin vei (deriblant både Sofus og Flippa ;)).

Idag stoppet reisen hennes og hun fikk lov til å sovne inn. Det er fryktelig tomt i stuen til tross for de andre firbente som opptar sofaer og stoler. Men jeg kommer til å savne snakkingen hennes, matmaset hennes på kjøkkenet, det at hun stadig vekk var i bena mine - og at hun absolutt ikke ville la et nei være et nei når hun ville sove under dynen min.