Nå sliter jeg.......

... på den ene siden anser jeg meg for en smule hysterisk, mens jeg på den andre siden mener at alt jeg frykter ikke er ubegrunnet.

Emma har forsvunnet, minstepusen min, ballettdanseren, vannoholikeren, matvraket... og hårballen. Jeg har ikke sett henne siden lørdag formiddag og kjenner at dette er alt for lenge. Jada, katter har jo en viss evne til å stikke seg vekk- men dette kjennetegner ikke de jeg har hatt. Det som har skjedd er jo at de ikke kommer inn om natten og neste gang du møter dem, så oser det muggen kjeller av pelsen. Men de drar aldri på joyrides kun for eventyret i det liksom.

Jeg har hatt et lønnlig håp om at når polakkene kom på jobb idag, så skulle hun dukke opp på trappen ganske så fort. Men enda har hun ikke kommet. Nå har det jo vært et sinnsykt bråk siden polakkene startet idag også. Sementbilen hadde selvsagt sperret meg inne, så vi satt og så ut som noen idioter i endel minutter før vi ble "frigjort".. Har prøvd å finne den engelsktalende polakken. Men jeg husker ikke for mitt bare navn hvordan han ser ut og ingen av de andre har hittil skjønt noe av armbevegelsene mine. Det beste håpet mitt er at de får åpnet kjelleren- kanskje hun har rota seg inn dit. Så slo det med at jeg kanskje også burde sjekke nabohuset bortenfor der igjen. Der har de en kattedør som til tider låser inne katter (til tross for at de ikke har noen selv). For mange år siden plukket jeg jo Sasha derifra. Kaisa derimot, hun lærte seg å mjaue da hun ble innesperret i "polakkhuset" for noen år siden.

Dette har jeg veldig lite lyst til. Aurora kom hjem igår og jeg har enda ikke sagt noe til henne. Det plager vel strengt tatt mer meg enn henne nå, selv om hun til tider trekker frem Julius og Cæsar når hun virkelig føler seg nedfor.. Men jeg trenger heller ikke å si noe, for det er jo en ørliten mulighet for at jeg er hysterisk uten grunn og Emma vil dukke opp på trappen, sulten og småsnurt over å ha vært innesperret.. Så lenge hun kommer seg ut - spiller det jo ingen trille.. Bare komme seg hjem, det er det som teller.

Lille Emsen.. komme hjem nå....