tirsdag 9. juli 2013

For en tur, for en fabelaktig tur! Trolltunga 2013

Nå har jeg gått og tenkt på å ta denne turen siden i fjor. Joda, tidligere også - men i fjor ble ønsket etset inn i meg på en helt annen måte. Jeg MÅTTE ta denne turen. Sånn gikk no dagane....... ;-)

Ved en eller annen anledning nevnte jeg det til en venninne av meg som umiddelbart sa at den turen ville hun også være med på! Og nå i helgen som var, da satte vi avgårde.

Vi startet ved Mågelibanen som ligger i Odda. Dette er en kabelbane som de siste årene ble brukt til å frakte turistene opp til Mågelitoppen som første starte på turen til Trolltunga. Men banen ble stengt i 2012 grunnet sikkerhetshensyn så da var det bare å ta føttene til hjelp. Noen turister tok seg veien opp stigene på selve banen, men da dette verken er sikkert eller egentlig tillatt valgte vi å ta stien ved siden av. Stien opp til Mågelitoppen. Og som jeg beklaget til min venninne, makan til sutring på meg selv! Jeg liker dårlig å gå bratte stier, men jeg liker særs dårlig å gå stier som er bratte, hvor en aldri kommer over tregrensen! Det finnes ikke noe mindre motiverende enn å føle at man bare går og går uten å komme frem. Meget mulig dette er en traumatisk hang-up etter fadesen på ungdomsskolen da vi gikk 16 timer i strekk, på fullstendig ville veier i Stølsheimen.

Og det er ikke det at jeg er i form til det, formen er nok bedre enn hva jeg selv føler - men man blir svett og irritert og ja, - sutrete! *ler*

Men igjen, desto mer deilig når en endelig er på toppen, over tregrensen og ser håp på nytt område å bestige :)


Her, på Mågelitoppen - fremdeles i joggisene etter turen opp. 


Folgefonna i det fjerne


Flippa som løper i front



 Vi var utrolig heldig med været. Og takket være alt vannet vi fant rundt oss til enhver tid så gjorde det ikke noe at det var så varmt. Vi drakk mengder med vann underveis.


Omkring her trodde jeg at nå var Trolltunga nær - for dette vannet så jo veldig kjent ut. "Nær" er jo et relativt begrep for en byjente.... men det betyr uansett nærmere enn en times gangen... *kremt*



Endelig fremme! Det var selvsagt kø for å komme ut på selve Trolltunga (den sees der til venstre), så vi satt en stund og bare iaktok de som gikk utpå. Positurene gjentok seg; vinking, hopping, bena utfor kanten (grøss) og selvsagt "Flyveren".


"Flyveren" eminent iscenesatt av meg selvsagt! Litt pysete innenfor kanten, men så kjenner noen av oss "vertigosuget" mer enn andre ;)




Morsomt å se Trolltunga helt tom også! Spesielt når en har sett mengder med folk som har krælt oppå den.



Utsikt!! Loving it!


Begge veiene tok vi oss en pause ved TNT hytten som lå langs stien. På nedturen var den grei å ha for å få Flippa litt ut av solen.
Noe annet som også er morsomt på denne turen, så er det denne tilhørigheten man får med alle disse fremmende menneskene en møter. Kanskje ikke alle, men noen av oss "gikk på skift" som jeg kalte det. Vi pauset, gikk forbi, og tok hverandre igjen. Blir morsomt av sånt ;) Tyskere, engelskmenn, japanere, svensker og selvsagt nordmenn og sikkert mange mange flere nasjonaliter. Man hilser og smiler og sier noe i forbifarten og alle er bare rett og slett i strålende humør.

Helt fantastisk :)


Toppen av Mågelibanen. Vi måtte bort og titte utover. Den kjentes småskral ut under bena våres. Så var det bare til å begi seg ned stien til bunnen av Mågelibanen igjen. Nedover denne vokste beundringen min over at vi i det hele tatt hadde kommet opp! Iallefall frøken sutrete undertegnede. Den virket eviglang også nedover - det er mye som ligger i dette med at trærne er omkring deg hele tiden. Og etterhvert når du hopper nedover så kjenner man det godt i bena..... eviglang!


Men endelig nede - og fullt nedslagsfelt! Bena kjentes ut som gummi da de endelig var i vannrett vinkel og på asfalt. Det var deilig å få av seg fjellstøvlene - og tankene mine gikk til de guttene vi møtte som gikk turen i Converse sko! Om de ikke kjente det samme dagen, så vil jeg anta at de kjente det godt på søndagen :P



 Litt usikker på hva denne fossen heter, det sto ingen skilt som vi så. Men vakker var den, og med sin egen lille lokale regnbue. Så den dagen jeg har behov for å finne en regnbue, så vet jeg hvor jeg finner den :)



Jeg hadde tatt med meg en flaske Prosecco fra kjøleskapet som fikk lov til å lufte seg når vi kom tilbake til Rosendal. Faktisk første gang jeg åpner en sånn flaske! *kryss i taket!*

Deilig, deilig - og farlig farlig...
Dette var en fantastisk tur - Denne vil jeg gå flere ganger!!



Venninnen min hadde et lønnlig håp om at vi skulle ta Melderskin i Rosendal på søndagen. Men, ikke sånn det så ut på den toppen. Dessuten, spørs om bena hadde holdt etter turen dagen før.

Men hva har vi, om enn ikke drømmer :)