Man skulle tro at jo mer vi lærer om verden og de rundt oss, dess mer flinke blir vi til å filtrere folk og deres intensjoner. Jeg føler derimot at alt har blitt mer innfløkt og vanskelig dess mer jeg kan og vet. I tillegg til at alt blir mer vanskelig blir det også mer skumlere - skumlere å vokse opp, skumlere å stå på barrikadene for ens overbevisning, skumlere å stole på at noen vil deg vel, skumlere å bli forelsket... Den som bare hadde vært fjorten år igjen!
Da jeg var liten gledet jeg meg til å bli voksen og klok. Jeg gledet meg til å vite hva jeg skulle gjøre i enhver vanskelig situasjon. Hvordan gripe inn når noen var slemme, hvordan rekke ut hånden når noen hadde det vanskelig - alltid å være den som visste hva en skulle gjøre til enhver tid.
Nå når jeg er voksen så er jeg ikke "der" enda - d.v.s. jeg kan presentere adskillige løsninger på et problem både på privaten og i jobb, jeg vet hvilke telefoner jeg skal ta når noen er slemme uansett alder, jeg har alltid en ledig armkrok til noen som har det vanskelig - og vet mye om hva en skal gjøre til de fleste tidene. Men dette er bare når det gjelder andre - på mine egne vegne er jeg fullstendig blind med åpenbart null selvinnsikt!
Uansett, det man blir fortalt om å alltid hjelpe seg selv før man hjelper andre er det mye rett i.
For hvis ikke - så er det lite igjen man kan hjelpe andre med. Og sånn går no dagane...
(tittel er visstnok et svenskt ordtak - fantastisk!)
