Hadde jeg et liv eller er det kanskje andres liv?

Irritasjonen jeg følte igår over tingenes tilstand på skolefronten har nå eskalert i full blomst over HELE aspektet ved en hverdag.

Jeg sitter med en hjemmeeksamen jeg virkelig ikke har noen trang til å skrive på, siden jeg ikke kjenner til pensum. Etter det, er det vekk igjen med bøkene i sivilprosess (som jeg ikke har lest på) for å foreta et dypdykk ned i erstatningsrettens kjeller. Den eksamenen jeg da forbereder er 9. oktober.. Den av dere som føler seg truffet av dette innlegget, VENNLIGST ikke ring for å fortelle meg hva som skjer i ditt liv - for at jeg skal måtte ta stilling til det på en mest diplomatisk måte, når jeg faktisk helst ønsker å fremme min egen sak.

Jeg sitter ikke på alle svarene, jeg bare innehar en "normal, forstandig persons" innblikk i hva man gjør, hvis man ønsker å gjøre livet sitt lykkelig. Når man derimot ønsker å gjøre hva man tror andre synes er best, ja - så er det grenser for hvilke mirakler jeg kan utrette.

Når det er sagt, så vurderer jeg faktisk igjen tanken på å bli psykolog. Hvorfor valgte jeg det egentlig bort? Hva var det med jussen som tiltrakk meg? Hvilke problemer kunne jeg plassere på de respektive fagenes side? Hvilken lykke eller glede ga det andre? I dette scenarioet kunne jeg ikke si at det ene faget ga meg mer glede enn andre, siden jeg ikke hadde forsøkt meg på noen av dem. Men i skrivende stund (med en uferdig kladd av sivilprosess hjemmeeksamen "åpen" på skrivebordet) så kan jeg trygt si at jussen gir meg liten glede og et anelse av mange problemer i nær fremtid.

Det må jo imidlertid påpekes at det kanskje ikke er selve utdanningen som innehar muligheten til å gi meg glede- men selve resultatet? Så ja, jeg innser at jeg må fortsette på jussen så lenge de vil ha meg der. Av de to nevnte fagene er jussen det jeg utelukkende, med hånden kpå hjertet kan si, gir meg noen følelser (selv om det utelukkende er irritasjon **ler). Psykologi har jeg jo ikke noen formening om. Så får jeg jo vurdere dette nærmere "hvisomatte" jeg fullfører og ender ut i en relevant jobb.

Men frem til det, la meg leve i troen om at ting man ønsker seg vil åpenbare seg, såfremt det er det man vil. At de mennesker man omgir seg med, er dem man ønsker å ha nær. At hverdagen inneholder de impulser man trenger, for å forbli balansert. De som mener noe annet kan ha seg vekk - livet er for kort til å anta at ting man ønsker seg ikke vil oppnås, at de menneskene man omgir seg med egentlig fyller livet ditt med fyllmasse uten substans, at de impulsene man utsetter seg for vil forårsake at man blir blasert og uinteressert i omgivelsene sine. Og ikke minst at mener at man må styre livet sitt etter hvor ille man tror alt kan bli!

Og når det gjelder forventningene man har til dette.. Folk får stå for sine egne - jeg kan stå innefor dem jeg har og vil absolutt avgjøre om de er "brutte" eller ei.

Mitt liv ergo mine forventninger!